Um aldir alda

Sjá tár á hvörmum tréásjónu
sjá tærðan mann með þyrnikrónu
snortinn kemst ég við
mín von, mín trú um frið. /ég bið.
Ég sé hvað ég hef gert
legg gaddakrónu burt.
Hegninin skekur þig
skömmin leggst á mig.

Eitt orð, einn maður, spegill, spurning.
Er spegill grét ég leit í undrun.
Svo lítil trú mín er.
Þitt orð mér svarið ber.
Ég hélt að bæri mér
að bjarga dæmdum þér.
Skömmin plagar mig,
pínan lögð á þig.

Í þögn hans naglar þjáning valda,
þar er Guð um aldir alda
á himni sem á jörð,
ég játast þinni hjörð.
Ég sé hvað þú gast gert
legg gaddakrónu burt.
Hegning níðir þig,
náðin hylur mig.

Guðlaugur Gunnarsson þýddi
7. október 1010

Til alle tider

En tåre renner fra ikonet
en mager mann med tornekrone
grepet ser jeg ned
min tro mitt håp min fred.
Jeg ser hva jeg har gjort
og legger kronen bort
straffen lå på deg
skammen bærer jeg

Et ord, en mann, et speil, en gåte
forundret ser jeg speilet gråte
så lite tro jeg har
jeg overhører svar.
Jeg trodde det var meg
som skulle redde deg
skamfull ser jeg ned
det var du som led

En mager mann som stille lider
evig Gud til alle tider
i himmel og på jord
min frelser og min bror
jeg ser hva du har gjort
og legger kronen bort
straffen lå på deg
nåden bærer meg

Bjørn Eidsvåg